BlixBlog

Språknytt 3-4 (2003) inneheld ein interessant artikkel av Stig R. Frøyshov om «Kristne» språk i Midtøsten. Han gjev ein kort presentasjon av språka til dei kristne minoritetane i ein del muslimske land:

I tillegg til sin tro karakteriseres disse
kristne minoritetene av andre kulturelle
særtrekk som for eksempel ikkearabiske
språk. Noen av språka tales
ennå, i moderne dialekter, andre brukes
bare i den kristne gudstjenesten.
Liturgien inntar i østkirkene generelt
en plass som religionens sentrale handling,
og liturgiens konservative vesen
har bidratt til å bevare eldgammel
språkkultur midt i annerledes og ofte
fiendtlige omgivelser.

Vi skal i denne artikkelen se nærmere
på de «kristne» språka i de muslimske
statene i Midtøsten. Betegnelsen
«kristen» henger sammen med
at disse språka i prinsippet bare tales
av kristne befolkningsgrupper. Språka
er bærebjelker i disse gruppenes kulturhistorie
og truede eksistens. Språka
er gresk, syrisk, koptisk og armensk,
og landa er Tyrkia, Syria, Egypt, Irak
og Iran. Dessuten tas to land med som
ikke er muslimske eller islamdominerte,
men som har viktige muslimske
minoriteter og mange av de samme
kirkene: Libanon og Israel-Palestina.

Les meir.