BlixBlog

Eg har konfirmasjonsdag i dag, det vil seie: Eg prøver å skrive noko om konfirmasjonstida og konfirmasjonsdagen til Elias Blix. Dette var den eine viktige overgangsriten ein ung gut skulle gjennom i miljøet hans. Den andre var "Ferdi" - første reis på lofotfiske.

Eg fann nett artikkelen "Hvordan lære å lese? i Apollon. Den kan høve bra som oppvarming.

En gruppe forskere ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet samarbeider nå for å kaste lys over en problemstilling som angår oss alle: Det å kunne lese og skrive. Utgangspunktet er deltakelse på årets Forskningstorg hvor det pedagogiske miljøet ønsker å vise fram et tverrfaglig perspektiv på forskningen rundt lesningens historie i Norge. Verken lesning eller leseopplæring er nemlig hva det en gang var. Det å lære å lese og skrive har variert sterkt gjennom tidene både med hensyn til metode og mål.

– I begynnelsen var det konfirmasjonen som var målet for leseopplæringen. Allerede i 1739 ble det opprettet allmueskoler på landsbygda for å utrydde analfabetismen. Da var det kirkens behov som skulle tilfredsstilles, og det var bare religiøs litteratur som ble lest, slik som Luthers katekisme, Pontoppidans forklaringer, salmeboken eller en huspostill, forteller Knut Tveit, som er skolehistoriker og professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt.

Målet for leseopplæringen var ferdighet i å lese kjente tekster. Elevene var altså familiære med innholdet i de tekstene som de selv skulle lære å stave seg igjennom. Dette førte til at lesekyndigheten ikke strakk til for å lese en tekst med ukjent innhold.

En nødvendighet
Allmueskolen var en omgangsskole på landsbygda hvor elevene begynte i sjuårsalderen og gikk regelmessig fram til de var 11-12 år gamle og måtte begynne å arbeide. Fram til konfirmasjonen to-tre år seinere ble leseferdighetene vedlikeholdt. Selv om skoletiden strakk seg over mange år, var det neppe snakk om mer enn undervisning tilsvarende et halvt år på skolebenken. Men alle måtte lære å lese. Det var en nødvendighet. Konfirmasjonen var nemlig noe langt mer enn en kirkelig handling. Dersom du ikke var konfirmert, kunne du ikke gifte deg eller bygsle gård.

– Du måtte være konfirmert for i det hele tatt å være statsborger, understreker Frøydis Hertzberg, norskdidaktiker og professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling.

På 1700-tallet bodde vel 90 prosent av befolkningen på landsbygda, og det var der myndighetene i første omgang innførte obligatorisk skole. Første byskolelov kom så sent som i 1848. Tidligst ute med skole var faktisk Nord-Norge: samene og kvenene fikk statlig finansiert skole fra rundt 1720, som ledd i misjonsarbeid og sikring av Norges grenser mot Sverige og Russland. I Sør-Norge fikk bygdene skole ved forordninger i 1739 og 1741. I byene ble allmueskolen innført gradvis på eget initiativ fra rundt 1650, mens middel- og overklassen hadde egne skoler eller sørget for privat undervisning for sine barn.

Les meir.