BlixBlog

Eg har ikkje for vane å blande meg i kyrkjeleg debatt. Men det hender ein sjeldan gong at freistinga blir for stor. Til dømes då eg høyrde dagsnytt-sendingane til NRK i dag tidleg. Eg har sendt dette innlegget til Vårt Land. Det er jo ikkje godt å vite om dei vil publisere slikt, så det er best du får det her. Åtvaring: Bokmål.

Den norske kirkes ”Velferd”

Bispevalget i Oslo er i realiteten avgjort på forhånd. Et mektig kirkelig nettverk, foreningen ”Velferden,” jobber nemlig for Ole Christian Kvarme. ”Dette er det mektigste forum du finner i norsk kirkeliv i løpet av det 20. århundre. Det er ingen som har innsyn i hva som skjer der. Dette er en trussel mot hele det kirkelige demokratiet,” sier professor Dag Thorkildsen, Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, ifølge NRK 21.02.2005. Han tilføyer: ”Det som skrives rundt nominasjonen og avstemningen av biskoper blir et narrespill fordi det hele er avgjort på kammerset på forhånd.”

Intet er som en god konspirasjonsteori avlevert i rett tid, i dette tilfelle samme dag som Oslo bispedømmeråd skal avgi sin innstilling om hvem som bør bli ny biskop i Oslo. Vi som ikke vet bedre, kunne komme i skade for å tenke den tanken at Thorkildsen må tilhøre et eller annet kirkelig nettverk som jobber mot Kvarme. Tanken er ikke spesielt konstruktiv, så det er best vi lar den ligge.

Thorkildsens utspill vil gi oss gleden av å oppleve i reprise en debatt som gikk over flere spaltemeter i Aftenposten våren 2000. Posisjonene er forutsigbare: Representanter for ”Velferden” – ja, foreningen finnes – vil forsikre at det dreier seg om en uskyldig teologisk selskapsklubb, og at foreningen som sådan ikke har noen mening om hvem som bør bli biskop i Oslo, mens Thorkildsen vil fortsette å kverne på sin konspirasjonsteori. Skyttergravskrig er nok på dette tidspunktet den eneste mulige strategi for de stridende, og temmelig uinteressant for alle oss andre. Men på lengre sikt åpner utspillet for interessante handlingsalternativer og forskningsoppgaver.

Velferden ”har til enhver tid hatt 12 medlemmer, og foreningen møtes et par ganger i året for å spise middag, og drøfte en aktuell kirkelig sak. Foreningen har hatt, og har, utvilsomt atskillig uformell makt i kirkelivet,” opplyser Thorkildsens kirkehistorikerkollega ved Menighetsfakultetet, Vidar Haanes, i boken ”Hvad skal da dette blive for prester?” (1998), s. 468. Jeg deler Thorkildsens skepsis mot denne typen lukkede fora. Det faktum at konspirasjonsteorier av denne typen er så lette å selge og så vanskelige å avlive, er i seg selv grunn god nok til å mene at fenomener av typen ”Velferden” er uheldige for Den norske kirkes velferd, og at det ville være klokt av foreningen å arbeide i retning av sin egen nedleggelse. Det trengte ikke være noe prestisjenederlag for den ærverdige og tradisjonsrike forsamling. Om jeg er riktig orientert, kan ”Velferden” markere et slags hundreårsjubileum i 2008. Det kunne være et utmerket påskudd til å se tilbake, utgi et jubileumsskrift, holde en dundrende fest og nedlegge foreningen.

Professor Thorkildsens forskning om mer og mindre skjulte kirkelige nettverk der saker avgjøres etter at ”noen har snakket sammen”, er utvilsomt svært viktig for alle som ønsker åpen og offentlig debatt om vesentlige spørsmål i kirken. Den bør gi inspirasjon til en bølge av kirkehistorisk forskning og undersøkende journalistikk. Det ville for eksempel være ytterst interessant om noen kunne kaste lys over de mer og mindre formelle nettverk som har knyttet – og knytter – enkeltpersoner ved Thorkildsens arbeidsplass, Teologisk fakultet, til det forum som framfor noe har en historisk kultur for avgjørelser etter at ”noen har snakket sammen” – Det norske arbeiderparti. Kan det for eksempel tenkes at slike kanaler har spilt en rolle i forbindelse med en og annen bispeutnevnelse?

For ordens skyld: Jeg er selv med i et lukket nettverk der Ole Christian Kvarme er medlem. Jeg bør naturligvis tenke igjennom det. Det dreier seg om et faglig forum for studier av jødedommen fra antikken til vår tid. La meg derfor presisere at dette nettverket, så langt jeg kjenner til, ikke har tatt stilling i striden om hvem som bør bli biskop i Oslo, og at Kvarme ikke er min kandidat, jeg heier på en annen. Jeg har imidlertid ingen kirkepolitisk eller geografisk posisjon som skulle tilsi at mine preferanser har offentlig interesse.

Anders Aschim, Ytre Enebakk