BlixBlog

I kronikken "Den norsk-svenske samtalen" i Aftenposten i dag diskuterer Dag Frømyr i kva grad nordmenn og svenskar forstår dei andres språk, og kvifor - eller kvifor ikkje. Kronikken er ikkje utan relevans for sidemålsdiskusjonen. Dette avsnittet, til dømes:

Språkforholdene i vedkommende land, "det språklige klima", virker også inn på den språklige bevissthet i en nasjon. Hos oss står dialektene sterkt. For mange er det en del av identiteten å snakke og holde på dialekten. Det første vi ofte ønsker å vite, er hvor vår samtalepartner kommer fra. Selv om dennes dialekt avviker fra vår egen, er vi dyktige til å oppfatte likheter og forskjeller. Vi har to offisielle skriftspråk med mange former å velge blant, enten radikale, normaliserte eller konservative. Alt dette fører til en livlig språkdebatt i landet vårt, og det skal vel godt gjøres å treffe en nordmann som ikke har sin mening om språk.

I Sverige har dette vært annerledes. Landet har ett språk, rikssvensk med grunnlag i Gustav Vasas bibeloversettelse på 1500-tallet. Siden Sveriges storhetstid har dette språket blitt sett på som bærebjelken i landets kultur. Et vitnemål om stabiliteten er at den siste skriftspråksreformen fant sted i 1906.

Dette sterkt regelbundne språket setter klare føringer for talemålet som vanligvis legges opp mot riksnormen, altså idealet blir at en snakker som man skriver. Resultatet har blitt en klar svekkelse av dialektene, i hvert fall sammenlignet med Norge. I Sverige er da stikkordene for å karakterisere språkforholdene orden og stabilitet, mens hos oss er det variasjon og mangfold.

For svensker generelt fører dette til en mer rigid språkholdning. En blir mer bundet til en fast norm, og får mindre sans for avvik og nyanser. Derfor blir en svenske mindre i stand til å forstå sider ved norsk enn tilfellet er motsatt vei.

Les meir i Aftenposten