BlixBlog

Morgenbladet i dag:

– Jeg var på vei til Salten. Skulle studere Elias Blix. Salmedikteren. Mange har kritisert ham for å være for enkel. Jeg er ikke enig. Han skriver slik at alle forstår det. En betagende fyr. Vi var altså på sjøen: Det var en solskinnsdag, flott vær. Så begynte det å flimre og jeg sa at "nå må jeg kjøpe solbriller", sier Ivar Moe.
Det var mer en sollyset som plaget øynene til den gamle lærerskolerektoren:
– Forkalking, grå stær, grønn stær, alt på en gang, det var jo utmerket.
Han kan se gaten, men ikke ansiktstrekk, ikke bokstaver. Ikke utsikten over Trondheimsfjorden fra andre etasje. Likevel bor 83-åringen alene i villaen i Trondheim, som han selv var med å bygge på femtitallet. Soverom i første og kjøkken i andre. Bratt trapp. Hage. Han har ikke hjemmehjelp, men store tall på telefonen og tre barn.

Eg har sjølv dårleg syn og er operert både for netthinneavløysing og grå stær, så eg les vidare. Det er omsorg det handlar om, under overskrifta Alene hjemme:

– Du vet, jeg kan ikke se ansiktet ditt, sier 83 år gamle Ivar Moe. Barna hans sørger for at han likevel ikke trenger hjelp fra det offentlige. I Norge føres en politikk som sørger for at pleie og omsorg i økende grad blir gitt i hjemmet.

Men ein treng ikkje gje seg over.

Den gamle rektoren har fremdeles lysbildeforedrag om nordlandsdikterne Elias Blix, Knut Hamsun og Petter Dass på lager. I dag er der det høvdingen Ottar fra slutten av 800-tallet som opptar ham.
– Jeg vil knytte sammen norsk og europeisk jernalder, sier Ivar Moe.
Det knyttes med løkkeskrift. En "lesemaskin" forstørrer teksten.
– Det jeg før brukte en dag på, tar tyve dager nå, men jeg tror ikke det er godt for noen å sette seg ned og ikke gjøre noe.

Les meir.