BlixBlog

Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening inviterer til seminar i morgon om Etikk på sakprosa-plakaten. Her skal medieforskaren Paul Bjerke leggje fram utkastet sitt til ver varsam-plakat for sakprosa, etter modell frå pressa. I dette høvert blei han intervjua av Dagsavisen i går. Eg siterer den mest biografirelaterte delen av intervjuet:

– Når forfatteren ikke er part, går det an å bruke mange av pressens normer. Kildeidentifikasjon er for eksempel viktig. Leseren skal kunne finne ut hvor informasjonen kommer fra. Anonyme kilder brukes kun ved helt spesielle samfunnsmessige behov.

– Men hva om man skriver en biografi og ingen vil stå fram med det «alle» vet?

– Forfatteren vil nødvendigvis formes av det kildene sier. Men grunnregelen er at det ingen står inne for, setter man heller ikke på trykk. Et viktig prinsipp her er at alle mennesker har rett på et privatliv. Man framhever ikke personlige og private forhold når det er saken uvedkommende, selv om «alle» syns det er interessant eller «alle» allerede vet om forholdet.

– Da forsvinner jo selve poenget med en del biografier?

– Ja, og det er kanskje like greit? Det utgis en del bøker som ikke har noe i offentligheten å gjøre, sier Bjerke.

– Men hvis alle eier sin egen historie, blir det vanskelig å skrive noe kritisk om maktmennesker, slik journalistikken prøver å gjøre?

– Også sakprosaforfattere må selvsagt ha mulighet til å omtale personer som ikke ønsker omtale, men det må begrunnes. I en biografi har pikante detaljer fra privatlivet til den boka handler om sjelden noen funksjon utover å lage oppslag i media. Når forfatteren etterpå toer sine hender og er overrasket over at mediene kaster seg over nettopp disse pikante detaljene, er det i beste fall naivt. Som regel hadde kapitlet lite å gjøre i boka i utgangspunktet.