BlixBlog

Eg veit eg burde gje meg no. Men etter at eg blei merksam på VGs dekning av Dag Thorkildsens konspirasjonsteori i samband med bispevalet i Oslo, var freistinga for stor.

Kirkepolitiske konspirasjonsteorier
Mandag 21.02.2005 får medlem av Arbeiderpartiets kirkeutvalg, Dag Thorkildsen, betydelig taletid i NRKs dagsnyttsendinger til å fremme en konspirasjonsteori i forbindelse med bispevalget i Oslo: Det er i realiteten avgjort på forhånd, for et mektig kirkelig nettverk, foreningen "Velferden," jobber for den ene kandidaten, Ole Christian Kvarme. Kvarme er selv medlem av foreningen.

Thorkildsen støttes av Sigrun Møgedal, tidligere statssekretær i UD under Stoltenberg-regjeringen (Ap). "Slike nettverk må stanses," sier hun.

Senere samme dag kan Møgedal, som leder i Oslo bispedømmeråd, kunngjøre at flertallet i rådet ønsker tidligere personlig rådgiver i UD under den andre Brundtland-regjeringen (Ap), Trond Bakkevig, som biskop.

Tilfeldig? Kanskje.

Konspirasjonsteorier har en uimotståelig egenskap: Når de først er satt i spill, blir de umulige å imøtegå.

Hva ville skje om noen antydet at Thorkildsens utspill på et meget velvalgt tidspunkt var ledd i strategien til et kirkepolitisk nettverk med Arbeiderparti-tilknytning for å fremme SIN kandidat i bispevalgkampen ved å mistenkeliggjøre en annen? En klassisk "drittpakke," med andre ord?

Flere strategier ville stå til disposisjon, alle like håpløse. En kunne møte antydningene med taushet. Men ettersom "den som tier, samtykker," ville det bare tjene til å styrke konspirasjonsteorien. Nei, de involverte måtte ta avstand fra slike beskyldninger om sammenblanding av roller, det er jo også en svært alvorlig anklage. Men siden alle vet at dette er noe de MÅ si, ville ikke konspirasjonsteorien dø av den grunn. Tvert imot, den ville vokse i styrke proporsjonalt med styrken i dementiene. Folk i maktposisjoner er i utgangspunktet under mistanke. Jo høyere de benekter noe, jo sterkere blir troen på at de har noe å skjule.

Konspirasjonsteorien er et uslåelig regigrep. Det er ikke vanskelig å gjennomskue, men det virker. Hver gang. Thorkildsen vet det fra før, det vi nå opplever er en reprise fra en debatt som gikk over flere spaltemeter i Aftenposten våren 2000. Denne gangen er det NRK og VG (22.02.) som sluker agnet.

Konspirasjonsteorier har generelt større underholdningsverdi enn forklaringspotensiale. Det er ingen ulempe i et samfunn der underholdningsverdien er det eneste som teller på den offentlige arena. Det kan nok hende at enkelte nostalgikere vil savne idealer som åpen meningsutveksling og journalistisk kildekritikk. Men så lenge noe er gøy, er det vel ikke så farlig om det er sant.

Anders Aschim, Ytre Enebakk