BlixBlog

Eg har prøvd å skrive nokre ord om Elias Blix si deltaking i Lofotfisket, utan heilt å kjenne at eg fekk det til. Det har i det minste inspirert meg til å finne fram ei bok eg lenge har tenkt å lese, Johan Bojers Den siste viking - sjølve monumentet over lofotfiskaren i norsk litteratur. Det mykje å ause av her. Men eg MÅ sitere dette avsnittet om kyrkjebesøk og salmesong:

Søndagen kommer. Og nå husker noen og hver at her fins en kirke, og at det er preken i dag.

Det er reint merkelig som kirken blir full.

Der kommer fiskerne, én etter én, gjennom smale stier i snøen, og i dag har de ikke søvest og busserull, men vadmelskofte og stor, breibremma hatt. Men en og annen har sjøstøvler på, for ellers har de ikke annet enn tøfler å gå i. Kirkeklokkene klinger utover berg og hav.

Og inn steig karene med snø på de tjæresmurte støvlene, og da de alle var vant til de ringeste plassene i gudshuset der heime, så begynte de å stuve seg sammen på aller bakerste benken i dag. Men da det ikke var mulig for flere å pine seg ned akkurat der, så vågde én seg inn på den neste, og slik kraup de framover, stol etter stol. Da Per Suzansa kom, ble han reint vanmektig fordi han skulle fram til nest fremste benken, der poståpneren og telegrafstyreren satt. Det var et hell at Kristaver Myran og sønnen hans holdt til i stolen like bak, for da var det som ei hjelp i nærheten. Og like ved var det han Jakob. Han var den eneste som ikke hadde særskilte kirkeklær, det var den vanlige busserullen og den samme islandske trøya. Men han hadde barbert seg på overleppa, som nå var blitt ganske blå.

Salmen steig. Det kom en bekket neve bort til Kristavers salmebok for å holde i den ene kanten, mens gubben sjøl fulgte med i teksten. Det var Jakobs neve. Og for en tommelfinger! Den hadde nok verkt i stykker i si tid, for neglen var borte, den var nærmest en klump, snurpa sammen på enden. Men Jakob hadde stemme, og litt etter litt famla han seg fram til den rette tonen, hevde de brune øynene opp under brynene og sang og stemte i.

Det ble sang. Her var ungdom som var med i kor i heimbygda, de tok over- og understemmer der de satt. Lys tenor svang seg opp under det høge hvelvet, basser rullet tyngre etter, mellomtoner fylte ut, gamle, skjelvende salmerøster hinka med. Det var ei god stund sia sist. Denne sangen minte om hav, om dønning, om vind og vær. Men alle sang.

Og for alteret lå den unge presten på kne, og han kjente denne måten å synge på. Han kjente seg så underlig til overs, for det han skulle gi disse havmenn, det hadde de alt fått i salmen. Der satt de nå og sang seg opp til ei tru, åpna hjertet sitt. Salmen var bønnen deres. De ante knapt hva ord det stod i verset, det var deres egen lønnlige tanke som salmen bar opp til den høgste. Han som til daglig drakk, svor, sloss, og ellers tenkte bare på fangst og penger, i dette øyeblikk kasta han denne hamsen og ble sjøl en salme, som durte, steig, tonte oppover og stadig oppover. Prest, preken – overflødig.

Det lød en tenor høgre enn de andres. Den kom fra Kaneles Gomon. Han sang så høgt og så herlig at mange snudde seg og ville se hvem det var. Men når stemmen tok slik overhand, så var det kan hende fordi han tenkte på søstera og den gamle halvblinde faren. Han hadde skrevet bare et eneste brev heim, og pengene hadde han klatta bort til stas og fjas. Det er best å synge, Kaneles. Syng, syng, for det mangler en del på at du er som du skulle være.

Men endelig må jo presten fram på prekestolen, og nå står han der og venter på at siste strofen skal rulle bort. Den lyse mannen med brillene er vel omkring de førti. Og han veit at når han nå begynner å tale, da blir de døve og sløve. De hører orda hans som en dur. De vakner først når de får synge igjen, for i salmen kan de søke nettopp det de trenger, og gi akkurat det som de evner å gi. Hvorfor står han vel her!
(Johan Bojer, Den siste viking [1921], kap. 20)